Kategori: Maria har en mening

Ulike typer p treningssenteret

S var det p'n igjen. F seg medlemskap p det treningssenteret. St der i svette tights og glane p Friends uten lyd mens beina gr p samlebndet. Kl seg i huet foran alle apparatene mens du prver finne ut av hva som skal hvor. 

Eller, er det s ille? Egentlig ikke. Ikke alltid. Jeg har mine perioder. Noen dager trives jeg veldig godt blant svette fremmede mennesker. Noen dager er det deilig st der med tightsen fle seg som et normalt menneske som trener p senter etter forelesning. Alle er vi her i samme rend, i samme bt: Vi skal trene bort flesket. Eller bygge muskler. Eller bare sjekke inn p Facebook og dermed erklre til vennelista at denne jenta eller gutten trener faktisk. 

I dag hadde jeg en snn dag p senteret som egentlig var veldig fin. Jeg kom meg p mlla, fikk svetta bort noen kalorier, og flte meg bra. Men da jeg for frste gang begynte se p de rundt meg i rommet, oppstod det straks irritasjonsmomenter. Et eksempel: To gode venninner ved apparatene. Hver sin rosa singlet. Prater og fniser. Bruker apparatene gjr de, eller? Jeg ser jo at de bruker apparatet p et vis, men hele seansen er s giddalaus at selv jeg ser at denne treninga ikke gir noe srlig utbytte. Hun ene legger seg med beina opp p en ball, og der ligger hun en stund. S tar hun et par halvveis situps hvor hodet svidt forlater gulvet, fr hun etter kort tid bare m sjekke hva som skjer p mobilen. Og der ligger hun. Med beina p en snn svr gummiball og nesa nede i skjermen. 

Dette er jo ikke min sak. Jeg burde ikke irritere meg. Folk m gjre som de vil. Bra at de kom seg p senteret osv. Det som irriterte meg var at disse to opptok et apparat jeg verket etter bruke selv. Jeg er ikke noen form for proff, men jeg synes faktisk at jeg tr dra p litt; jeg bruker litt tyngre vekter enn jeg er komfortabel med, og jeg gjr velsene ordentlig. Snn har det ikke alltid vrt, men jeg har p en mte tatt til fornuft og forsttt at skal man frst trene, s fr man pokker meg trene ordentlig. Ikke noe m bare sjekke face, eller m bare ha en lang samtale med venninna mi. 

Nr du frst begynner observere vil du se at det er mange typer p senteret. En av typene er representert gjennom disse jentene. De som er der fordi de skal "trene". Men egentlig skal de vre sosiale og se ste ut i den nye toppen sin. Noe snt.

S har vi hardcore folka. De som sikkert er bitre over at senteret har en no-singlet policy. Ikke noe muligheter for strut your stuff her. De som putter p vekter som kan f en amatr som meg til svimle. Ser for meg skrekkscenarioet at en av de vektene faller ned p en uskyldig t. De lager gjerne litt lyd i det de lfter p vektene, og vrir ansiktet i en tff krigsgrimase mens svetta og hrvoksen renner ned i ya. 

S har vi de som ikke aner hva de gjr. Som setter seg ned p et apparat og ser hjelpeslst rundt seg etter forsterkninger. SOS liksom. S en snn fyr i dag. Han satte seg bokstavelig talt ned p en maskin, og der satt han bare og glodde p alle andre uten lfte en finger selv. Kan godt hende han trengte litt stimuli og inspirasjon til en roman, eller kanskje han bare ikke var vant til se folk. Finnes jo nok av studenter som murer seg inne p en hybel med et fort av Netflix og PC-spill. 



 

Publisert: 21.09.2016 @ 22:26 Kategori: Maria har en mening Kommentarer: 2

Den perfekte kroppen

I dag har jeg faktisk fundert litt over dette med kroppsideal, og ikke minst min egen kropp. Jeg skal forske ikke la dette innlegget bli ett av 100 klisj-innlegg som skriver om den fle moteindustrien og hvordan alle skal elske seg selv, men det er jo noe i den tankegangen. Jeg har ingenting imot folk som er tynnere enn meg selv, men jeg har et problem med en ting, og det er motebransjens behov for sette en kroppstype p en pidestall og dermed indirekte si at dette er den mest attraktive kroppstypen. I teorien er det det samme om denne pidestall-kroppen er tynn, sterk, tjukk eller noe midt i mellom. Problemet er at n kroppstype skal vre et opphyd ideal, og det er jo helt ulogisk!

Personlig tror jeg ikke at jeg er den med drligst selvbilde nr det kommer til kroppen min. For noen r tilbake veide jeg en god del mer, og da var selvbildet verre. Jeg hatet prve klr og flte meg feit og fl i alt. Etter at jeg gikk ned i vekt for ca. fire r siden fler jeg meg mye mer komfortabel i egen kropp. Jeg er strrelse 38 den dag i dag, og har en helt normal vekt for hyden min. Allikevel er jeg jo ikke 100 % fornyd med den kroppen jeg brer, og jeg har vel hatt litt problemer med faktisk innse at uansett hvor mye jeg trener s kommer jeg ikke til f den linjal formen. Problemet er at jeg ikke har kroppsbygning for dette idealet. Selv om jeg er slank s vil jeg alltid ha litt ekstra pupper, lr, rumpe og hofter, det er rett og slett bare slik jeg er bygd! Men i dag, p toalettet p Burger King, av alle ting, haha, s fikk jeg en liten penbaring: Jeg p meg selv i speilet, betraktet de litt "store" lra og de utstikkende hoftene og tenkte: "Ja, dette er snn jeg ser ut. Jeg kommer aldri til f helt rette tynne bein, skalt tight gap eller en helt flat mage. Men det er faktisk helt greit! Jeg liker faktisk formene mine, og kjresten min digger dem s hva er det egentlig sutre over da?" Jeg tror mange, i alle fall jeg, har eller har hatt litt urealistiske forventinger til utseendet p egen kropp. Jeg har som sagt trodd at hvis jeg bare trener enda mer og spiser enda mindre s vil jeg bli en snn rett-tynn jente. S kommer den klisj avslutninga mi da: Jeg tror det er viktig drite litt i moteidealet og heller bare jobbe med det man har. Ikke alle har stor rumpe naturlig og ikke alle har liten rumpe naturlig. Det er klart trening kan hjelpe p justeringer og gjre deg litt fastere, men til syvende og sist har alle hver sin kroppsform og takk gud for det.

Embrace your body, folkens! Og hvis du bare vil stramme opp litt her og der s er jo trening et alternativ. Men hvis det er noe du ikke kan gjre noe med (som naturlig utstikkende hofter eller cellulitter) s anbefaler jeg deg akseptere kroppen din som den er. Det hjelper i alle fall ikke rakke ned p den, den blir ikke noe tynnere eller bedre av den grunn. Dette siste rdet er litt til dere, men mest til meg selv, hehe.



Publisert: 22.04.2015 @ 21:45 Kategori: Maria har en mening Kommentarer: 5

Kunsten finne den rette...

Maskaraen! Herregud for et slit det er. Jeg vet ikke om jeg er den eneste eller om andre der ute sliter med det samme, men finne den rette maskaraen kan til tider virke mer hplst en finne den rette partner. Jeg har vrt borti en del i mine r, helt fra jeg begynte med dette griseriet p ungdomsskolen til n som jeg sitter her som 20 ring. Heldigvis har jeg ikke det problemet med korte og lyse vipper, faktisk (skryt skryt) s har jeg ftt hre at jeg har ganske lange og svarte yevipper naturlig. Men, det er noe med maskaraen som kan vre litt avhengighetsdannende allikevel og jeg fler jeg ser mer vken ut med den p.

Men uansett, her for noen dager siden bestilte jeg en snn fancy litt dyr maskara fra Kicks. Sjekket i kommentarfeltet om dette var trygge greier og mine mistanker ble avkreftet av ca. ti svensker som lovpriset den. Samt tre stykker som ikke synes den var noe srlig, men siden de var i mindretall valgte jeg selvflgelig overse deres mening. Jeg fikk den i posten og gledet meg til prve den. Problem nr.1: Brsten er litt vel liten. Nr.2: den sitter som lim p vippene! Har aldri mttet bruke s mye krefter og tid p gni av en maskara, og selv etter det fant jeg sm svarte klumper under ynene mine neste morgen. N skal det og sies at jeg ikke er tlmodig av natur, men jeg prvde n i det minste.

Nei, n er det p tide at jeg lrer. Det er s typisk meg og ville prve ut nye ting men gang p gang viser det seg at jeg egentlig er fornyd med min gode gamle billig maskara fra H&M. Spesialtiplasset for brune yne og greier.

Det er noe med lyset p badet som gjr huden min gul. Jaja, har alltid lurt p hvordan jeg vil se ut med en liten annen hudfarge.

Flere som sliter med finne den rette maskaraen?

Publisert: 27.11.2014 @ 21:23 Kategori: Maria har en mening Kommentarer: 10

"stlendinger er snobbete og vestlendinger er snille"

Dette er et innlegg jeg har hatt lyst til skrive en liten stund n. Jeg er stlending (fra Vestfold), og studerer i Stavanger. P fester og andre sammenkomster hvor man mter folk, s er det blitt en greie at vi spr om hvor i Norge folk kommer fra, og kanskje gjr noen et morsomt forsk p etterligne en eller annen dialekt. Alt dette er helt harmlst mener jeg, og dette er en helt naturlig drift alle mennesker har; vi er jo nysgjerrige p hverandre!

Det jeg ikke synes er greit er nr enkelte skal begynne fortelle om hvor fle eller fantastiske noen mennesker fra den ene siden av landet er vs. den andre siden. Jeg har havnet oppi diskusjoner med noen vestlendinger om nettopp dette. Det er flere som har fortalt meg om sine drlige erfaringer med srlig Oslo-folk. De pstr hardnakket at "vi stlendinger" er snobbete, arrogante og sure. Mens vestlendinger er tilsynelatende bare blide og snille?

Min erfaring er at slik generalisering ikke gir mening p noe plan. Jeg har mtt drlige mennesker p Vestlandet, og jeg har mtt drlige mennesker p stlandet. Jeg har ogs mtt fantastiske og snille mennesker p stlandet svel som p Vestlandet. Poenget mitt er; Man kan ikke ta en liten del av befolkningen og si at "dere er slik" kun basert p den geografiske beliggenhet. Slik stereotypisering er en forenkling av virkeligheten som jeg mener ikke gjenspeiler den virkeligheten det er snakk om.

Min mening er at mennesker er forskjellige, og det er ikke deres geografiske beliggenhet som avgjr hvordan de oppfrer seg mot deg; men deres egne unike personlighet. Jeg kan umulig avgjre om mennesker er snillest p Vestlandet eller stlandet selv om jeg har bodd begge steder, det blir helt meningslst.

Jeg er veldig nysgjerrig: Er det noen av dere som leser som har opplevd/diskutert lignende ting? Hva mener dere?




Publisert: 02.11.2014 @ 15:47 Kategori: Maria har en mening Kommentarer: 16

Det er ikke lett vre jente

Det er den delen av mneden igjen: alt med sukker i seg slukes i uanstendige mengder, humret er like forutsigbart som vret p Vestlandet og du lurer p hva i all verden du har gjort for fortjene denne grusomme skjebne og hvorfor hele verden har bestemt seg for g imot deg akkurat n.

Jeg snakker om PMS.

Det er samme regla hver mned: I det ene yeblikket furter jeg verre enn en unge i trassalderen og det finnes ikke rasjonell tanke i huet. Det neste raser jeg over en filleting som at noen puster litt irriterende hyt eller sier noe uintelligent. S ligger jeg plutselig i senga med dyna over hodet og grter uten noen som helst grunn. Det er som om alt som er trist og forferdelig her i verden raser gjennom hodet mitt som en filmsnutt: Fattige radmagre barn i U-land med store brune yne, den scenen i Ringeren i Notre Dame hvor Quasimodo blir bundet fast og kastet frukt p, en eller annen random trist piano sang eller tanken p mennesker som har mistet foreldrene sine.

S befinner du deg p kjkkenet og raserer kjleskap og skuffer til du finner noe med den sukkermengden du trenger akkurat n. Helst en sjoklade, eller kanskje to? Hadde jo igrunn smakt med en kake, og hva med en pose Srlandschips? Du finner i alle fall noe og nr du har jafset i deg denne junken blir du sittende og ta innover deg hva slags dritt du faktisk har spist og hvor mye du kommer til legge p deg. Det er som om valkene vokser i samme yeblikk og hele situasjonen skriker "patetisk". S begynner du grine litt igjen, fordi n er du ikke bare en trist jente, men en trist feit jente.




Det er iallefall min PMS periode kort og godt oppsummert. Noen flere som har opplevd lignende? Dere m for all del ikke la meg henge her alene, haha.

Publisert: 29.10.2014 @ 21:11 Kategori: Maria har en mening Kommentarer: 26

Er det greit med merkeklr p sm barn?

Bildet er hentet fra google.no

I det siste har debatten rundt dette temaet florert i mediene, og jeg leste sist om dette p vg.no. (http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10145131)

Frst og fremst vil jeg bare si at hvordan folk velger kle sine egne barn mener jeg burdevre opptil hver enkelt. Det som ikke er greit derimot, er nr noen fler seg presset til g utover konomien for kjpe dyre klr til barna sine som de ikke har rd til, da har vi plutselig et problem. Jeg synes det er feil hetse noen fordi de ikke har brukt mange tusenlapper p klr til barna sine, og p samme mte synes jeg det er feil hetse noen fordi de bruker mange tusenlapper p barna sine klr. Jeg forstr at det kan virke provoserende fra begge kanter, og n er saken slik jeg forstr den at det har oppsttt et stort kjpepress blant norske foreldre, og det er jo synd. Nr man fr barn er det snn at man oppdrar dem etter de verdier man selv setter hyt, naturligvis. S er det jo snn at vi alle har vre verdier, og for meg personlig ville nok ikke det kjpe dyre klr til barna mine vrt det viktigste for meg. N har jeg ikke barn selv ettersom jeg bare er 19 r, men jeg kan tenke meg at nr eller om jeg skulle f barn, s ville det viktigste for meg vrt at barna mine hadde det bra og at jeg hadde nok og varme nok klr til dem. Om klr er fra H&M eller Mulberry burde ikke spille noen veldig stor rolle, s lenge de fyller sin funksjon som klr. Det som provoserte meg i saken ovenfor var reaksjonene denne moren ble mtt med da hun sa at barna sine klr var fra H&M, akkurat som om det er noe skamme seg over?

Nr det kommer til barneoppdragelse tror jeg det finnes langt strre utfordringer enn hva slags klr de skulle ha p seg. Jeg synes ikke det faktum at noen kler p barna merkeklr eller ikke merkeklr skal kunne definere deres evner som foreldre.

Dette er bare min mening om saken, men hva synes dere, folkens?

Publisert: 23.11.2013 @ 20:06 Kategori: Maria har en mening Kommentarer: 8
hits