Kategori: Maria har en mening

Ulike typer på treningssenteret

Så var det på'n igjen. Få seg medlemskap på det treningssenteret. Stå der i svette tights og glane på Friends uten lyd mens beina går på samlebåndet. Klø seg i huet foran alle apparatene mens du prøver å finne ut av hva som skal hvor. 

Eller, er det så ille? Egentlig ikke. Ikke alltid. Jeg har mine perioder. Noen dager trives jeg veldig godt blant svette fremmede mennesker. Noen dager er det deilig å stå der med tightsen å føle seg som et normalt menneske som trener på senter etter forelesning. Alle er vi her i samme ærend, i samme båt: Vi skal trene bort flesket. Eller bygge muskler. Eller bare sjekke inn på Facebook og dermed erklære til vennelista at denne jenta eller gutten trener faktisk. 

I dag hadde jeg en sånn dag på senteret som egentlig var veldig fin. Jeg kom meg på mølla, fikk svetta bort noen kalorier, og følte meg bra. Men da jeg for første gang begynte å se på de rundt meg i rommet, oppstod det straks irritasjonsmomenter. Et eksempel: To gode venninner ved apparatene. Hver sin rosa singlet. Prater og fniser. Bruker apparatene gjør de, eller? Jeg ser jo at de bruker apparatet på et vis, men hele seansen er så giddalaus at selv jeg ser at denne treninga ikke gir noe særlig utbytte. Hun ene legger seg med beina opp på en ball, og der ligger hun en stund. Så tar hun et par halvveis situps hvor hodet såvidt forlater gulvet, før hun etter kort tid bare må sjekke hva som skjer på mobilen. Og der ligger hun. Med beina på en sånn svær gummiball og nesa nede i skjermen. 

Dette er jo ikke min sak. Jeg burde ikke irritere meg. Folk må gjøre som de vil. Bra at de kom seg på senteret osv. Det som irriterte meg var at disse to opptok et apparat jeg verket etter å bruke selv. Jeg er ikke noen form for proff, men jeg synes faktisk at jeg tør å dra på litt; jeg bruker litt tyngre vekter enn jeg er komfortabel med, og jeg gjør øvelsene ordentlig. Sånn har det ikke alltid vært, men jeg har på en måte tatt til fornuft og forstått at skal man først trene, så får man pokker meg trene ordentlig. Ikke noe må bare sjekke face, eller må bare ha en lang samtale med venninna mi. 

Når du først begynner å observere vil du se at det er mange typer på senteret. En av typene er representert gjennom disse jentene. De som er der fordi de skal "trene". Men egentlig skal de være sosiale og se søte ut i den nye toppen sin. Noe sånt.

Så har vi hardcore folka. De som sikkert er bitre over at senteret har en no-singlet policy. Ikke noe muligheter for å strut your stuff her. De som putter på vekter som kan få en amatør som meg til å svimle. Ser for meg skrekkscenarioet at en av de vektene faller ned på en uskyldig tå. De lager gjerne litt lyd i det de løfter på vektene, og vrir ansiktet i en tøff krigsgrimase mens svetta og hårvoksen renner ned i øya. 

Så har vi de som ikke aner hva de gjør. Som setter seg ned på et apparat og ser hjelpesløst rundt seg etter forsterkninger. SOS liksom. Så en sånn fyr i dag. Han satte seg bokstavelig talt ned på en maskin, og der satt han bare og glodde på alle andre uten å løfte en finger selv. Kan godt hende han trengte litt stimuli og inspirasjon til en roman, eller kanskje han bare ikke var vant til å se folk. Finnes jo nok av studenter som murer seg inne på en hybel med et fort av Netflix og PC-spill. 



 

Publisert: 21.09.2016 @ 22:26 Kategori: Maria har en mening Kommentarer: 2

Den perfekte kroppen

I dag har jeg faktisk fundert litt over dette med kroppsideal, og ikke minst min egen kropp. Jeg skal forsøke å ikke la dette innlegget bli ett av 100 klisjè-innlegg som skriver om den fæle moteindustrien og hvordan alle skal elske seg selv, men det er jo noe i den tankegangen. Jeg har ingenting imot folk som er tynnere enn meg selv, men jeg har et problem med en ting, og det er motebransjens behov for å sette en kroppstype på en pidestall og dermed indirekte si at dette er den mest attraktive kroppstypen. I teorien er det det samme om denne pidestall-kroppen er tynn, sterk, tjukk eller noe midt i mellom. Problemet er at èn kroppstype skal være et opphøyd ideal, og det er jo helt ulogisk!

Personlig tror jeg ikke at jeg er den med dårligst selvbilde når det kommer til kroppen min. For noen år tilbake veide jeg en god del mer, og da var selvbildet verre. Jeg hatet å prøve klær og følte meg feit og fæl i alt. Etter at jeg gikk ned i vekt for ca. fire år siden føler jeg meg mye mer komfortabel i egen kropp. Jeg er størrelse 38 den dag i dag, og har en helt normal vekt for høyden min. Allikevel er jeg jo ikke 100 % fornøyd med den kroppen jeg bærer, og jeg har vel hatt litt problemer med å faktisk innse at uansett hvor mye jeg trener så kommer jeg ikke til å få den linjal formen. Problemet er at jeg ikke har kroppsbygning for dette idealet. Selv om jeg er slank så vil jeg alltid ha litt ekstra pupper, lår, rumpe og hofter, det er rett og slett bare slik jeg er bygd! Men i dag, på toalettet på Burger King, av alle ting, haha, så fikk jeg en liten åpenbaring: Jeg på meg selv i speilet, betraktet de litt "store" låra og de utstikkende hoftene og tenkte: "Ja, dette er sånn jeg ser ut. Jeg kommer aldri til å få helt rette tynne bein, såkalt tight gap eller en helt flat mage. Men det er faktisk helt greit! Jeg liker faktisk formene mine, og kjæresten min digger dem så hva er det egentlig å sutre over da?" Jeg tror mange, i alle fall jeg, har eller har hatt litt urealistiske forventinger til utseendet på egen kropp. Jeg har som sagt trodd at hvis jeg bare trener enda mer og spiser enda mindre så vil jeg bli en sånn rett-tynn jente. Så kommer den klisjè avslutninga mi da: Jeg tror det er viktig å drite litt i moteidealet og heller bare jobbe med det man har. Ikke alle har stor rumpe naturlig og ikke alle har liten rumpe naturlig. Det er klart trening kan hjelpe på justeringer og gjøre deg litt fastere, men til syvende og sist har alle hver sin kroppsform og takk gud for det.

Embrace your body, folkens! Og hvis du bare vil stramme opp litt her og der så er jo trening et alternativ. Men hvis det er noe du ikke kan gjøre noe med (som naturlig utstikkende hofter eller cellulitter) så anbefaler jeg deg å akseptere kroppen din som den er. Det hjelper i alle fall ikke å rakke ned på den, den blir ikke noe tynnere eller bedre av den grunn. Dette siste rådet er litt til dere, men mest til meg selv, hehe.



Publisert: 22.04.2015 @ 21:45 Kategori: Maria har en mening Kommentarer: 5

Kunsten å finne den rette...

Maskaraen! Herregud for et slit det er. Jeg vet ikke om jeg er den eneste eller om andre der ute sliter med det samme, men å finne den rette maskaraen kan til tider virke mer håpløst en å finne den rette partner. Jeg har vært borti en del i mine år, helt fra jeg begynte med dette griseriet på ungdomsskolen til nå som jeg sitter her som 20 åring. Heldigvis har jeg ikke det problemet med korte og lyse vipper, faktisk (skryt skryt) så har jeg fått høre at jeg har ganske lange og svarte øyevipper naturlig. Men, det er noe med maskaraen som kan være litt avhengighetsdannende allikevel og jeg føler jeg ser mer våken ut med den på.

Men uansett, her for noen dager siden bestilte jeg en sånn fancy litt dyr maskara fra Kicks. Sjekket i kommentarfeltet om dette var trygge greier og mine mistanker ble avkreftet av ca. ti svensker som lovpriset den. Samt tre stykker som ikke synes den var noe særlig, men siden de var i mindretall valgte jeg selvfølgelig å overse deres mening. Jeg fikk den i posten og gledet meg til å prøve den. Problem nr.1: Børsten er litt vel liten. Nr.2: den sitter som lim på vippene! Har aldri måttet bruke så mye krefter og tid på å gni av en maskara, og selv etter det fant jeg små svarte klumper under øynene mine neste morgen. Nå skal det og sies at jeg ikke er tålmodig av natur, men jeg prøvde nå i det minste.

Nei, nå er det på tide at jeg lærer. Det er så typisk meg og ville prøve ut nye ting men gang på gang viser det seg at jeg egentlig er fornøyd med min gode gamle billig maskara fra H&M. Spesialtiplasset for brune øyne og greier.

Det er noe med lyset på badet som gjør huden min gul. Jaja, har alltid lurt på hvordan jeg vil se ut med en liten annen hudfarge.

Flere som sliter med å finne den rette maskaraen?

Publisert: 27.11.2014 @ 21:23 Kategori: Maria har en mening Kommentarer: 10

"Østlendinger er snobbete og vestlendinger er snille"

Dette er et innlegg jeg har hatt lyst til å skrive en liten stund nå. Jeg er østlending (fra Vestfold), og studerer i Stavanger. På fester og andre sammenkomster hvor man møter folk, så er det blitt en greie at vi spør om hvor i Norge folk kommer fra, og kanskje gjør noen et morsomt forsøk på å etterligne en eller annen dialekt. Alt dette er helt harmløst mener jeg, og dette er en helt naturlig drift alle mennesker har; vi er jo nysgjerrige på hverandre!

Det jeg ikke synes er greit er når enkelte skal begynne å fortelle om hvor fæle eller fantastiske noen mennesker fra den ene siden av landet er vs. den andre siden. Jeg har havnet oppi diskusjoner med noen vestlendinger om nettopp dette. Det er flere som har fortalt meg om sine dårlige erfaringer med særlig Oslo-folk. De påstår hardnakket at "vi østlendinger" er snobbete, arrogante og sure. Mens vestlendinger er tilsynelatende bare blide og snille?

Min erfaring er at slik generalisering ikke gir mening på noe plan. Jeg har møtt dårlige mennesker på Vestlandet, og jeg har møtt dårlige mennesker på Østlandet. Jeg har også møtt fantastiske og snille mennesker på Østlandet såvel som på Vestlandet. Poenget mitt er; Man kan ikke ta en liten del av befolkningen og si at "dere er slik" kun basert på den geografiske beliggenhet. Slik stereotypisering er en forenkling av virkeligheten som jeg mener ikke gjenspeiler den virkeligheten det er snakk om.

Min mening er at mennesker er forskjellige, og det er ikke deres geografiske beliggenhet som avgjør hvordan de oppfører seg mot deg; men deres egne unike personlighet. Jeg kan umulig avgjøre om mennesker er snillest på Vestlandet eller Østlandet selv om jeg har bodd begge steder, det blir helt meningsløst. 

Jeg er veldig nysgjerrig: Er det noen av dere som leser som har opplevd/diskutert lignende ting? Hva mener dere?




Publisert: 02.11.2014 @ 15:47 Kategori: Maria har en mening Kommentarer: 16

Det er ikke lett å være jente

Det er den delen av måneden igjen: alt med sukker i seg slukes i uanstendige mengder, humøret er like forutsigbart som været på Vestlandet og du lurer på hva i all verden du har gjort for å fortjene denne grusomme skjebne og hvorfor hele verden har bestemt seg for å gå imot deg akkurat nå.

Jeg snakker om PMS.

Det er samme regla hver måned: I det ene øyeblikket furter jeg verre enn en unge i trassalderen og det finnes ikke rasjonell tanke i huet. Det neste raser jeg over en filleting som at noen puster litt irriterende høyt eller sier noe uintelligent. Så ligger jeg plutselig i senga med dyna over hodet og gråter uten noen som helst grunn. Det er som om alt som er trist og forferdelig her i verden raser gjennom hodet mitt som en filmsnutt: Fattige radmagre barn i U-land med store brune øyne, den scenen i Ringeren i Notre Dame hvor Quasimodo blir bundet fast og kastet frukt på, en eller annen random trist piano sang eller tanken på mennesker som har mistet foreldrene sine.

Så befinner du deg på kjøkkenet og raserer kjøleskap og skuffer til du finner noe med den sukkermengden du trenger akkurat nå. Helst en sjoklade, eller kanskje to? Hadde jo igrunn smakt med en kake, og hva med en pose Sørlandschips? Du finner i alle fall noe og når du har jafset i deg denne junken blir du sittende og ta innover deg hva slags dritt du faktisk har spist og hvor mye du kommer til å legge på deg. Det er som om valkene vokser i samme øyeblikk og hele situasjonen skriker "patetisk". Så begynner du å grine litt igjen, fordi nå er du ikke bare en trist jente, men en trist feit jente. 




Det er iallefall min PMS periode kort og godt oppsummert. Noen flere som har opplevd lignende? Dere må for all del ikke la meg henge her alene, haha. 

 

Publisert: 29.10.2014 @ 21:11 Kategori: Maria har en mening Kommentarer: 26

Er det greit med merkeklær på små barn?

Bildet er hentet fra google.no

I det siste har debatten rundt dette temaet florert i mediene, og jeg leste sist om dette på vg.no. (http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10145131)

Først og fremst vil jeg bare si at hvordan folk velger å kle sine egne barn mener jeg burde være opptil hver enkelt. Det som ikke er greit derimot, er når noen føler seg presset til å gå utover økonomien for å kjøpe dyre klær til barna sine som de ikke har råd til, da har vi plutselig et problem. Jeg synes det er feil å hetse noen fordi de ikke har brukt mange tusenlapper på klær til barna sine, og på samme måte synes jeg det er feil å hetse noen fordi de bruker mange tusenlapper på barna sine klær. Jeg forstår at det kan virke provoserende fra begge kanter, og nå er saken slik jeg forstår den at det har oppstått et stort kjøpepress blant norske foreldre, og det er jo synd. Når man får barn er det sånn at man oppdrar dem etter de verdier man selv setter høyt, naturligvis. Så er det jo sånn at vi alle har våre verdier, og for meg personlig ville nok ikke det å kjøpe dyre klær til barna mine vært det viktigste for meg. Nå har jeg ikke barn selv ettersom jeg bare er 19 år, men jeg kan tenke meg at når eller om jeg skulle få barn, så ville det viktigste for meg vært at barna mine hadde det bra og at jeg hadde nok og varme nok klær til dem. Om klær er fra H&M eller Mulberry burde ikke spille noen veldig stor rolle, så lenge de fyller sin funksjon som klær. Det som provoserte meg i saken ovenfor var reaksjonene denne moren ble møtt med da hun sa at barna sine klær var fra H&M, akkurat som om det er noe å skamme seg over?

 Når det kommer til barneoppdragelse tror jeg det finnes langt større utfordringer enn hva slags klær de skulle ha på seg. Jeg synes ikke det faktum at noen kler på barna merkeklær eller ikke merkeklær skal kunne definere deres evner som foreldre.

 Dette er bare min mening om saken, men hva synes dere, folkens?

Publisert: 23.11.2013 @ 20:06 Kategori: Maria har en mening Kommentarer: 8
hits